Jeg klarte det!

wow.. nå er det snart et helt år siden sist innlegg som ble publisert her, og etter å sett igjennom gamle innlegg kunne jeg bare ikke dy meg å legge igjen et lite spor etter meg.

Er virkelig rart og litt småflaut å lese igjennom innleggene mine nå ett år senere. Jeg skrev jo en veldig åpen blogg, og noe kunne jeg kanskje holdt for meg selv? Likevell angrer jeg ikke på noe av det jeg har lagt ut.

I oktober for ett år siden skrev jeg innlegget "vil jeg klare det?" hvor jeg skrev om hvor tøft det var å gå skole og samtidig være alenemamma. Og når jeg tenker tilbake på den tiden, så var det en utrolig tung tid, hvor jeg noen dager var så fri for energi at jeg flere ganger mistet troen på meg selv. Hver dag var fantastiske, fordi jeg hadde verdens beste gutt å våkne opp til, men energien var mye tappet. Men heldigvis fikk Lucas barnehageplass fra januar av. Og gullet stortrivdes! Og jeg fikk endelig muligheten til å konsentrere meg godt på skolen, og kunne bruke fritimene til å trene. Etter dette har så og si alt gått på skinner. Ikke helt, men energien min var definitivt kommet tilbake. Og svaret på sist innlegg er "JEG KLARTE DET"! Jeg fullførte siste året på videregående med helt greie karakterer. Jeg var hvertfall meget stolt og fornøyd når jeg fikk vitnemålet mitt. Til høsten var jo planen å gå sykepleiern, men jeg var veldig usikker på om jeg kom til å komme inn med mitt middels bra snitt. Da jeg hadde ventet i en måned på svaret, fikk jeg det endelig bekreftet at jeg hadde kommet inn! Jeg var overlykkelig, og gledet meg enormt til å begynne. Så nå er jeg da blitt student, og kunne ikke vært lykkeligere enn jeg er nå. Jeg stortrives og har blitt kjent med mange herlige mennesker. Lucas stortrives enda i barnehagen, og han er blitt såå stor. Begynte jo å gå når han var 9/10 mnd, og nå er han jo 18 mnd!

Jeg må være verdens heldigste jente som har denne vakre prinsen i mitt liv<3
















Skal virkelig nyte tiden som student, og forhåpentligvis er jeg ferdigutdannet sykepleier om tre år!


 

vil jeg klare det?

Jeg er verdens heldigste jente som har verdens fineste sønn og verdens herligste familie og venner. Når nå det er sagt, så er det andre ting som ikke går så vedig bra for tiden, blandt annet selvtilliten min og karakterene på skolen.. 

At dette skoleåret kom til å bli tøft var jeg klar over, men at karakteren mine skulle falle så kraftig, hadde jeg virkelig ikke forventet. Det å være alenemamma på fulltid samtidig som jeg går skole på fulltid er jaggu meg ikke lett. Året startet ganske bra med mye motivasjon og gode arbeidsvaner. jeg lå alltid i forkant av de andre, for at det skulle bli lettere, men plutselig når det kom en periode med masse prøver innenfor en kort periode, mistet jeg rett og slett forspranget, og litt senere mistet jeg også motivasjonen.

Jeg vet det er min egen skyld at karakterene har falt så veldig, for jeg har hatt tid til å gjort skolearbeid, jeg har bare ikke brukt tiden og funnet motivasjon til å gjøre det. Og nå sitter jeg her da, og lurer på hvordan jeg skal klare dette. Få samlet meg og jobbe hardt for å få forbedret karakterene. Har eksamen i nær fremtid også som er veldig viktig at jeg består. Jeg må rett og slett bare komme meg på rett spor igjen.

De siste ukene har gått så vanvittig fort, og jeg har hatt det ganske travelt med Lucas, skole og hesten min, og som mamma er det ikke alltid man får tid til å ordne seg så mye om dagene. Og det at jeg ikke har fått ordnet meg så jeg kan føle meg vell om dagene, har gjort at selvtilliten min har blitt dårligere. Og vi alle vet jo at dårlig selvtillit kan ødelegge mye.

Jeg vil ikke klage, men helt ærlig så er jeg sliten, lykkelig, fortvilt og fornøyd med livet. Altså en god blanding, men mest lykkelig! har jo verdens beste gutt!<3



elsker deg vennen<3
 

The best thing in life.. is you

Idag har jeg og Lucas hatt full skoledag, fra ti over åtte på morgenen til ti på halv fire. For første gang på lenge sto jeg opp før Lucas, og fikk han ikke opp før klokken var åtte. Dette resulterte derfor i at vi kom 20 minutter forseint til timen. Men dette er ting jeg bare må regne med når jeg har en liten gutt, hvor hannes behov alltid settes først. Å begynne å vekke han på morgenen for at jeg skal på skolen, er ikke noe jeg kommer til å gjøre før jeg virkelig må. 

Kom oss nå til timen, men var ikke så lett å få gjort noe når Lucas bare ville sitte i fanget. Ikke klarer han å sitte i ro heller. Måtte dessuten ned i kantinen å lage grøt til han midt i timen fordi han begynte å bli sulten. Får ganske mange blikk der jeg sitter å gir han grøt, noe som er forståelig og begynner å bli ganske vant til det nå. 

Vi slapp å være i norsktimene mot at jeg jobbet med det som skulle gjøres i timene, på egen hånd. Vi dro da hjem en tur, og Lucas fikk seg en liten dupp. Vi dro tilbake etter lunsj, og var på skolen til halv tre tror jeg, før vi fant ut det var best å dra hjem siden Lucas var litt missfornøyd.  

Alt i alt var det en helt grei skoledag, men vi var begge veldig fornøyd når vi kunne dra hjem. Vi hadde det kjempegøy når vi kom hjem, og Lucas hadde tidenes latterkrampe! såå herlig<3

Etterhvert kom bestemoren til Lucas og spiste middag her hos oss, også passet hun Lucas litt mens jeg dro en tur til hesten min.

Lucas har lagt seg for en god stund siden, og jeg skal prøve og få øvd litt til eksamen nå og ellers bare slappe av ikveld:) 



Måtte på butikken en tur også å kjøpe inn litt middag <3
 

Håper dere har hatt en fin dag også !


blogges 

Høsten -mørket

Som de fleste sikkert har fått med seg, så er høsten virkelig kommet for fult nå. Bladene i de fineste høstfarger ramler av trærne, mørket faller over himmelen tidligere på kvelden enn før, og tempraturen synker sakte men sikkert.

De nydelige fargene og den herlige friske luften. Ja, jeg er enig, høsten er fin, men alikevel min verste fiende. Når folk spørr meg hvilken årstid jeg liker best, tenker jeg alltid "hvertfall ikke høsten". Jeg takler ikke høsten. Tenk deg at det er en person du ikke tåler trynet på, han/hun kan irritere vettet av hvem som helst. ja, akkurat slik føler jeg det. Jeg hater høsten.

Jeg vet ikke helt hva det er, og klarer ikke helt sette ord på det. Hver gang bladene begynner å falle ned, og mørket kommer mer og mer frem, er det som om noe skjer med meg. Jeg kan ha det kjempebra, men samtidig føle meg kjempetrist uten grunn. Motivasjonen som var så sinnsykt bra ved skolestart, er plutselig bare helt borte. Jeg blir sittende med en sinnsyk rar følelse, som jeg ikke vet hva er eller betyr. En følelse av tomhet, likegyldighet, utmattelse og ensomhet. Alle disse følelsene som ikke gir mening. Dagene mine er fylt med en overveldende glede og mye mye kjærlighet. Jeg er så klart sliten noen dager, men denne følelsen av utmattelse kommer uten at jeg føler jeg er sliten. Det gir ingen mening, og det er dette som gjør meg så forvirret. Jeg klarer ikke å forstå alle disse følelsene. Følelser jeg ikke vil føle. De får meg bare på villspor, og tømmer meg for energi. 

I fjorhøst havnet jeg i depresjon hele høsten. Jeg har ikke tenkt så mye på hvorfor jeg havnet i depresjon. Har bare tenkt at det sikkert kom av kjærlighetssorg, men nå føler jeg meg ganske sikker på at situasjonen ble forverret nettopp fordi høsten gjør noe med meg. Ja det høres kanskje teit ut, men det er sånn jeg føler det. Depresjonen tok dessuten slutt i det desember kom, når høsten var over. Tilfeldig? kanskje.

Jeg og Lucas lever ett lykkelig liv som en familie på to, og jeg elsker livet mitt sånn som det er nå. Selvom jeg har den ekle, rare og skumle følelsen på meg, så har jeg det utrolig bra. Og så lenge jeg har Lucas trygt plassert hos meg, kommer jeg ikke til å havne i noe form for depresjon denne høsten. Men gleder meg uansett til høsten er over, og vinteren trår inn.



- Liker dere høsten?
- Hva er favorittårstiden din?
- Gleder du deg til vinteren?



 

Alenemamma og skole på fulltid




Er mange som spørr meg for tiden hvordan det går og hvordan jeg gjør det med skolen når jeg har Lucas. Er sikkert mange som har sett oss på skolen også og kanskje lurt på hvorfor jeg har han med meg, og om lærerene synes det er greit. Tenkte bare å skrive et lite innlegg om dette til dere, siden så mange spørr og lurer.

Som de fleste vet, så er jo Lucas knappe 6 måneder snart, og barnehageplass får jeg selvfølgelig ikke med det første. Ikke ønsker jeg å ha han fulltid i barnehage heller når han er så liten, men jeg ønsker å få ferdig videregående så fort som mulig, og vil ikke ta noe friår. Og den personen som gjør dette mulig for meg, er mamman min. Hun passer Lucas de tre dagene i uken hun ikke er på jobb. De to resterende dagene har jeg ingen til å passe Lucas, så er derfor nødt til å prøve å ha han med meg på skolen i så mange timer som mulig de to dagene. Selv skulle jeg helst jobbet hjemme de to dagene, men siden lærerene ønsker at jeg møter opp til timene er det sånn det er blitt.  

Jeg må ærlig innrømme at de dagene jeg må ha han med på skolen krever utrolig mye av meg, både med planlegging og konsentrasjon. Lucas er som oftest kjempegrei på skolen, men krever uansett sitt. Men uansett hvor sliten jeg er enkelte dager, så føles det ikke umulig, og jeg trives på skolen hvor jeg får være litt mer sosial og være blandt folk igjen. Jeg har noen kjempefine klasser, og ingen virker å ha noe imot at jeg har med Lucas, noe jeg virkelig setter pris på. Lærerene har også vært veldig positive til at jeg har han med meg på skolen.

Jeg håper egentlig bare at det fortsetter å gå bra å ha med Lucas på skolen frem til jul, også får vi krysse fingrene for at vi får barnehageplass etter jul!

 Jeg vil også bare tilføye at jeg er utrolig takknemlig for at jeg har så utrolig gode venner og familie som hjelper meg å passe Lucas så jeg får fullført dette siste året! Dere er fantastiske. Og at noen tilogmed bruker fritimene sine på å hjelpe meg er... ja, veldig snilt! 


Håper dere fikk svar på ting dere lurte på. Hvis det er noe mer dere lurer på er det bare å spørre :)








Blogges! 

vokser og utvikler seg som bare det

Lucas er nå snart hele 6 måneder gammel, og han vokser og utvikler seg i rekordfart! Nå er han kommet seg opp på alle fire, og neste steg for han nå er å bevege seg fremover på alle fire. Han kommer seg fremover lett som bare det, men ligger enda på magen når han åler seg fremover. Blir så utrolig stolt av han, og synes han er kjempeflink!  

Han tar også smokken bare mer og mer nå, og det gjør ting såå mye lettere! Skjønner hvorfor folk vil at ungene sine skal bruke smokke for å si d sånn. Lucas brukte 5!! min på å legge seg ned å lukke øynene når han hadde smokken. så han sovnet litt over seks idag han. Vanligvis bruker han hvertfall en halvtime på å søvne når han ikke har smokken.

her er noen bilder jeg tok idag<3










 Blogges!

2 måneders fotografering (del 2)





















































Sånn, det var de bildene jeg valgte å dele med dere :) er mange flere, men det var disse jeg likte best. Og igjen må jeg bare si at jeg ble superfornøyd med bildene:)



Blogges!




2 måneders fotografering (del 1)

I midten av Mai var vi og fikk tatt litt bilder i et studio av ei som er hobbyfotograf. Har ikke delt bildene på bloggen enda, så tenkte jeg skulle vise dere noen av dem. Ble ihvertfall kjempefornøyd!












 

















Hva syns dere om bildene? 











My brain said "no", and my heart said "yes"

Vi alle har vell vært i den situasjonen hvor hjernen din forteller deg at dette bør du ikke gjøre, mens hjertet ditt sier det motsatte. Men når du var i denne situasjonen.. hva valgte du til slutt å gjøre? Valgte du det som var det "smarteste", eller fulgte du hjertet ditt?






Jeg var selv i denne situasjonen for ett år siden da jeg fant ut jeg var gravid,og måtte ta et ekstremt stort valg som kom til å påvirke resten av mitt liv. Som jeg har fortalt før, så satt jeg meg ned og skrev positive punkter med å ta abort og positive punkter med å beholde. Og jeg må ærlig innrømme at listen over positive ting med å ta abort, var den lengste. Prøvde fortvilt å finne masse positivt med å beholde fordi det var det jeg ønsket, men på den tiden klarte jeg det ikke. Skulle jeg ha skrevet en liste idag derimot, hadde den blitt på flere sider. Men slik var det ikke i fjor. Den gang stod jeg der med en sterk morsfølelse og ville beholde, men hodet mitt fortalte meg stadig hvor feil det ville være å beholde barnet. For det første, var jeg ikke ilag med barnefaren lengre, og å bli alenemamma kom til å bli tungt. For det andre, hadde jeg ikke gjort ferdig utdanninga, og hadde en god del utdanning igjen før jeg kom til å få faste inntekter. For det tredje, hadde jeg en hest jeg for "alt" i verden ikke ville selge. For det fjerde, måtte jeg gi opp tenårene, friheten, alkoholen, festingen, ansvarsløsheten og ikke minst latskapen. Jeg hadde måtte bli voksen, så alt for tidlig. 

Teoretisk sett ville det vell kanskje vært best å tatt abort? bare fjernet problemet før det i det hele tatt ble ett problem? Jeg forstår hvorfor enkelte ikke klarer å fortså hvorfor jeg tok det valget jeg tok, men sannheten er at jeg valgte ikke utfra det som var det mest logiske. Jeg valgte å følge hjertet. Og vet dere hva? Det er det beste valget jeg noen gang har tatt!














Blogges!

 

I blogg to express, not to impress




Har i det siste sittet å tenkt litt på hvorfor jeg aldri blogger mer. Under svangerskapet blogget jeg masse, og virkelig elsket å skrive blogg og legge ut bilder av magen. Men etter at Lucas kom til verden har det blitt bare mindre og mindre innlegg, og føler innleggene har vært litt ugjennomtenkte innlegg bare for å hive ut noe til dere lesere. 

Her om dagen kom jeg plutselig over det første innlegget jeg skrev på bloggen, "I blogg to express, not to impress", og innså vell da at dette var grunnen til at jeg aldri følte for å blogge mer. Kan sitte og tenke igjennom innlegg jeg kan skrive, men får meg aldri til å gidde å gjøre det. Som jeg har fortalt før, så var svangerskapet en ganske tøff tid for meg, og jeg hadde masse følelser og tanker jeg trengte å få ut. Bloggen hjalp meg på så mange måter, og det var først etter jeg begynte å blogge at ting begynte å gå oppover igjen. 

Etter Lucas ble født har jeg rett og slett bare levd i en stor lykkerusboble. Jeg elsker å være mamma til Lucas, og jeg elsker livet høyere enn jeg noen gang har gjort før. 






Bloggen har vært ett fint sted for meg å uttrykke meg selv og mine følelser, men nå som livet smiler til meg hver dag så føler jeg liksom ikke for å uttrykke meg på bloggen lengre. Orker ikke å sitte å skrive til dere lesere hver dag om hvor lykkelig jeg er, når jeg heller kan kose meg med gutten min som er den som gjør meg lykkelig. Og i bunn og grunn er det ikke på grunn av dere lesere at jeg begynte å skrive blogg. Missforstå meg rett, jeg er evig takknemlig for alle leserene jeg har hatt, men til syvende og sist, så var det for min egen del jeg begynte å blogge. 

Jeg kommer til å fortsette å slenge ut noen innlegg avogtil, men blir ikke noe fast blogging med mindre jeg trenger bloggen for å uttrykke meg. 



 

Storgutten min har blitt 5 mnd allerede! 


Takk til alle dere faste lesere som har fulgt oss hele veien. Dere er fantastiske, og er alltid koselig å høre at folk leser bloggen min. 

Fineste Prinsen min (bilder)

Tenkte jeg skulle legge ut litt bilder fra de siste dagene av verdens beste og nydeligste sønn<3






























Blogges!


en ny start?

Fra jeg skrev innlegget "på tide å åpne kjeften!" har det skjedd drastiske endringer. Farmoren til Lucas forklarte seg hvorfor det har vært som det har vært, og vi har fått ordnet opp. For noen dager siden var jeg og lucas å møtte barnefaren og familien hans. Var kjempekoselig, og vi fikk pratet ut om ting. Jeg er fremdeles skuffet over at barnefaren reiser fra Lucas, men tror det vil gå bra uansett, og barnefaren har allerede vært på besøk en gang etter at vi møttes. 

Det har vært mye som har skjedd, og jeg har vært veldig fortvilt, men noen ganger må man se forbi ting om har skjedd og tenke på det beste for barna sine. Jeg vet barnefaren ikke har vært en så bra far for Lucas, men han har uansett prøvd, og jeg vet at hvis jeg plutselig skulle stilt meg opp å vært drittsekk mot pappan til Lucas og farmoren pga det som har skjedd, så hadde det ikke kommet Lucas noe tilgode. 

Håper bare det fortsetter i denne retningen, også skal jeg prøve og glemme alt som har skjedd, og heller tenke på Lucas sitt beste :)


 

Blogges! 

Lucas 4 mnd!




et barn på 4 mnd skal kunne:

- løfte hodet når det ligger på mage ved hjelp av hender og føtter. Dette har han gjort lenge nå
- rulle fra mage til rygg Nå ruller han både fra mage til rygg og rygg til mage :) (rygg til mage begynte han med når han var 2 mnd)
- åpne hendene sine helt (de har vært knyttet før) gjort lenge
- utforske ting med hender og munn Ja absolutt alt skal utforskes og puttes i munnen.

Lucas har blitt så stor nå at det nesten er skummelt. Lille nurket mitt blir alt for fort stor. Han kan så mye nå og er blitt så sterk at det er helt utrolig. Synes forskjellen på når han var 3 mnd og nå er den mest dramatiske forskjellen. Han har virkelig bare poff fått så sykt mye personlighet og egene meninger. Han er en skikkelig solstråle, men kan også virkelig si ifra hvis han ikke er fornøyd. Han har også begynt å strekke seg etter alt som ligger på bordet og sånt. Og hvis vi spiser eller drikker noe, blir han kjempesint for at han ikke får smake. Han vil smake på alt og gjøre alt det vi gjør. Han er ikke så veldig glad i å leke alene, og vil ha oppmerksomhet hele tiden. Han er spesielt glad i å stå, og er ofte veldig lite interrisert i å sitte. Og å ligge på rygg er kjedelig, så derfor ruller han til magen hele tiden. Også blir han sint når han kommer på magen fordi han ikke kommer seg frem. Heldigvis har han nylig funnet ut at det går ann å legge ned hode og hvile det litt. Itillegg har han begynt å ta føttene skikkelig under seg, og rumpa rett opp i lufta. Skikkelig snodig å se på, Er vel ikke så altfor lenge før denne lille gutten begynner å krabbe/åle seg fremover. 




Dagene med denne gutten er virkelig bare perfekt, og jeg gleder meg til tiden fremover med enda mer utvikling! Er litt trist at han blir så fort stor, men er likevell artig å se utviklingen hans :)

Må bare legge med noen fakta om hva ett barn på 5 mnd skal kunne også, for Lucas kan det meste der også.

 et barn på 5 mnd skal kunne:


- klare å sitte med støtte Dette kan han godt, og klarer også å stå med støtte.
- skal kunne dra seg selv opp når du drar de i hendene fra liggende stilling Dette har han kunnet lenge, og klarer å dra seg rett opp i stående stilling også.
- oppdage føttene sine Han har ligget å tatt og spist på tærne sine siden han var 3 mnd gammel. Han elsker det.
- strekke seg og gripe etter alt som er innen rekkevidde og smake på det ja, absolutt alt skal røres og smakes på
- flytte en ting fra ene hånden til den andre Dette er han ikke så flink til enda.
- le Ja han ler masse hvis det er noe han syns er morsomt. verdens herligste latter!

 





Ble bare mobilbilder denne gangen, men skal ta noen speilrefleksbilder senere idag :)



blogges!

På tide å åpne kjeften!

Jeg har forsøkt å ha forståelse og se ting fra deres side helt siden den dagen jeg fant ut jeg var gravid. Tiltross for skuffelser gang på gang har jeg unnskyldt han og prøvd å forstå. Jeg hadde virkelig troen på at en gang skulle Lucas bety noe for pappan hans. En dag skulle han virkelig skjerpe seg og bli en god far for sønnen sin. Men nå har jeg fått nok. Dette er så uforståelig som du får det. Jeg har ikke ord.

Hele svangerskapet prøvde jeg å få kontakt med barnefaren til Lucas så vi kunne få pratet litt, og dette uten hell. 9 tunge og utfordrende måneder gikk jeg gravid og prøvde alt jeg kunne for å få vite barnefaren sitt ståsted. Hadde han lyst å ha kontakt med sønnen sin? Moren til barnefaren hørte jeg heller ikke noe fra før rett før termin. 

Verdens fineste gutt kom til verden 5.Mars, og hele familien min var i lykkerus. Vi sendte bilde til både barnefaren og moren hans. Men fikk ikke en eneste gratulasjon eller noen ting fra farmoren. Ikke engang en kommentar på hvor nydelig han var. Barnefaren kom på besøk to dager etter fødsel, dagen vi kom hjem fra sykehuset. Jeg tenkte at dette måtte være det store vendepunktet. Igjen kom han på besøk når Lucas var rundt tre uker gammel. Nå begynte jeg virkelig å få trua på at dette kom til å ordne seg. Men like fort som det hadde begynt, ble det også slutt. Plutselig når Lucas var 2 mnd gammel ville barnefar og moren hans ha farskapstest. Fikk melding fra moren til barnefaren at hun ikke ville treffe barnebarnet sitt før farskapstesten var tatt. Greit at de ville ta farskapstest, men hvorfor vente så lenge med å ta den? Jeg prøvde igjen å være forståelsesfull og se det fra dere side. Det var ikke lett, men gjorde mitt beste. 

Så nærmet det seg dåpen, og jeg inviterte så klart både barnefaren og familien hans, men siden farskapstesten ikke var tatt var det bare barnefaren som kom i kirka på dåpsdagen til Lucas. Jeg var så klart veldig takknemlig for det. Men dagene gikk, og jeg prøvde å få barnefar til å komme på besøk, men han kom aldri. Så dro vi på ferie til Kreta i to uker, og imorgen er Lucas hele 4 mnd gammel. Farskapstesten var selvfølgelig positiv.

Jeg har holdt troen på at det kanskje kom til å endre seg nå som farsskapstesten var tatt, men igår fikk jeg vite noe helt sjokkerende. Nemlig at barnefaren skal reise til utlandet ett par år for å være lærling.(han får ikke lærlingplass her) Og han drar om 1 mnd. Han sier han kommer på besøk i feriene.

Jeg ble rett og slett bare i sjokk, og skikkelig skuffet på Lucas sine vegne. Vet ikke helt hva som er verst. All den tiden og energien jeg har brukt på å gå å håpe på at ting skulle ordne seg, åsså har alt bare vært bortkastet. Og Lucas som så vidt kommer til å kjenne sin far når han er to år gammel. 

Føler meg plutselig bare helt alene. Det var en ting å ha foreldreansvaret alene, men nå føler jeg at jeg kommer til å være den eneste forelderen til Lucas resten av livet hans. Føler ikke han har noen pappa lengre. 

Jeg klarer bare ikke å forstå hvordan noen klarer å reise fra ungen sin på den måten. Lucas er verdens nydeligste og herligste gutt, og at pappan og farmoren ikke bryr seg mer enn de har gjort er bare helt uforståelig for meg. Ingen av de har skrevet noe på facebook om sønnen/barnebarnet sitt. Det er som om han ikke eksisterer. De har ikke engang likt eller kommentert bilder jeg har lagt ut av Lucas. Ikke et eneste bilde. 

Jeg er så dritt lei nå at jeg bare måtte få dette ut. Barnefaren og moren hans blir nok ikke særlig glad, men nok får være nok. nå har jeg gått å vært frustrert og fortvilt i kjempelang tid, og har virkelig behov for å få ut litt frustrasjon! 

 



Blogges! 

Tung dag



Dette har vært en ganske tung og slitsom dag. Våknet til masse regn, og med en forskjølelse som var blitt verre. Har bare følt at kroppen min ikke har hengt helt med idag, og har bare hatt lyst å legge meg nedpå å sove. Men som alenemamma er det ikke å bare legge seg når man føler for det. Lucas krever mye oppmerksomhet om dagene, og skal bli lekt med hele tiden. Og de tre kvarterene han tar seg en dupp gjør meg ikke akkurat så veldig uthvilt til han våkner igjen. Heldigvis for meg er han hvertfall blid som dagen er lang!

Er også så mye tull som har skjedd den siste uken, som rett og slett bare gjør meg lei fordi jeg ikke forstår noen ting..

Jepp.. Men nok sutring, nu skal vi ta kveld og håp på en lettere dag imorgen:)



Blogges!

4 mnd og kan stå!



Lucas er blitt så stor å sterk at det er helt utrolig. Det er helt sykt å se på utviklingen hans! Han er snart 4 mnd og klarer allerede å stå hvis han har noe å støtte seg til. Han står ganske lenge i tillegg. Så klart kommer han seg ikke opp dit selv enda, men han er jo trossalt bare 4 mnd gammel (snart). Han har også begynt å rulle tilbake til rygg igjen fra mage! så nå ruller han begge veier. Ruller ikke så mye til rygg enda, men det er fordi han bare vil ligge på magen og komme seg fremover. hihi.

Måtte bare skryte litt. Er så stolt over han<3


Blogges!

Bilder fra Kreta turen!

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder fra Kreta turen vi kom hjem fra for en uke siden :) Er mobilbilder da, så er litt dårlig kvalitet.






















Blogges!








 

Prosjekt: få Lucas til å sove i egen seng

Lucas har frem til nå sovet i samme seng som meg. Jeg har valgt å ha han i senga ilamme meg til skola var ferdig siden han sover best der, og jeg trengte energi til skolearbeid. Men nå som det er blitt sommerferie har jeg tenkt å få han i egen seng før skolen begynner igjen på høsten.

Akkurat nå ligger han faktisk i vugga si å sover. Han pleier som regel ikke legge seg før halv ti tiden(noen ganger elve), så er veldig fornøyd! Dette blir første natta i vugga, så er spent på hvordan natten blir. Han pleier å sove hele natten når han ligger med meg, men da har han puppen tilgjengelig hele tiden og bruker meg gjerne som sutt. Hehe. Brukte ca 1 time på å få han til å sove. Ikke verst det da.

Skal bli veldig godt når han kan legge seg litt tidligere enn meg så jeg får litt tid for meg selv på kveldene. Han er veldig oppmerksomhetssyk for tiden, så blir ganske sliten av å holde på med han hele dagen.  

Skal skrive oppdatering om hvordan det går, så dere får høre. Vil tro det går ganske bra egentlig. Han er en snill liten gutt <3


ett gamelt bilde fra da han var bitte liten<3 verdens fineste!



Blogges!
 

Jeg klarte det!

Tiltross for at jeg har gått gravid, hatt ett litt tungt år, og fått verdens nydeligste gutt 5. Mars, så har jeg faktisk klart å fullføre 2.året på videregående med karakterer i alle fag! Jeg er super fornøyd, og har tatt ferie med god samvittighet. 

Da jeg fant ut jeg var gravid for ett år siden, var det første jeg gjorde å sende en mail til rådgiver å spørre om hvordan alternativer jeg hadde med skolegang og om det vare muligheter for å få nettbasert. Vi hadde ett møte etter skola hadde startet, og jeg fikk valget mellom to alternativer. Enten kunne jeg gå frem til jul, for så å ta et fri år å bynne igjen etter neste jul, eller jeg kunne få ta det nettbasert. Rådgiveren hadde egentlig ikke tro på at jeg skulle klare å ta alle fagene siden jeg itillegg har realfagene, men jeg var så motivert og fast bestemt på å klare det uten å ta friår. Fikk råd om å velge ut noen fag, og ikke ta alle. Jeg sa meg vell egentlig enig i det, men tenkte å prøve å se hvordan det gikk først.

Frem til jul slet jeg endel med ryggen når jeg satt så lenge på skolen, og itillegg slet jeg med depresjon. Karakterene var ikke helt topp. Etter jul hadde jeg fått stoor mage, og var rimelig lei av å gå å vente på lillegutt. var veldig lite med på skolen, og jobbet ikke så veldig mye med skolearbeid. Da Lucas Alexander kom til verden 5. Mars, 8 dager på overtid, lyste det opp ett nytt lys i meg og motivasjonen ble på topp. De tre første ukene koset jeg meg bare med gutten min, før jeg begynte så smått med skolearbeid og prøver. Lå på dette tidspunktet veldig langt etter alle de andre, så hadde veeldig mye å ta igjen. Lest meg opp til prøver på 1 uke som de andre hadde brukt mange uker på å øve til. Og dette itillegg til en gutt som krevde veldig mye. De siste månedene har vært tunge og utrolig mye å gjøre. Fikk det veldig travelt med å rekke alt så jeg kunne få karakter i alle fagene. Rakk det akkuratt! dagen før vi dro på ferie tok jeg den siste prøven. åh deiilig var det!

Dette året har vært tungt på mange måter, men det har vært det beste året i mitt liv! Jeg har stått på for å klare det, men all æren går egentlig til min mamma og alle lærerne mine. Mamma har passet Lucas så jeg har fått gjort skolearbeid og avogtil kunne møtt opp på skolen. Hun har også kjørt meg fremogtilbake til skolen. Jeg hadde aldri klart det uten henne. Lærerne mine har også vært fantastiske, og tilrettelagt alt til meg så jeg kunne få tatt prøver og hatt innleveringer.

Det beste med at jeg har klart å fullført dette året med en liten baby, er at jeg føler ikke jeg har mistet noe tid med Lucas. Han har vært første prioritet hele tiden. Når bestemoren hans har passet han har han som regel sovet, og det har bare vært små perioder om gangen. Jeg har på ingen måte følt at jeg har overlatt han til mamman min. Det er jeg som har hatt han, og hun som har hjulpet meg når jeg har måtte vært to timer på skolen eller øvd litt til prøver. Det er jeg som har hatt han om nettene, våknet med han, tatt mårrastellet, tatt kveldsstellet, og eller hatt ansvaret over han. Men mamman min har uansett vært gull verd og hjulpet meg masse og kommet med gode råd.

Jeg er fornøyd med reultatet og karakterene jeg har fått, selvom de så klart ikke er helt topp. Men endte opp uten en eneste 2'er! 


Nå har vi tatt sommerferie, og nettopp kommet hjem fra kreta. Lucas har koset seg masse! 


Gleder meg til å starte på 3. året, og håper jeg får litt nettbasert da også.






Blogges!
 

deilig sol + skolestress

Tenkte jeg skulle hive inn ett raskt innlegg før jeg og Lucas legger oss. Han la seg så tidlig som klokken 19 idag, så er spent om han våkner og er lysvåken midt på natta eller noe. Er jo ganske typisk det siden jeg har eksamen i morgen.

meen uansett.. Det er så heerlig vær for tiden, og vi har bare koset oss masse. Men har myye skolearbeid å få gjort før vi drar til syden om litt over en uke, så er litt stresset. Skal bli så sykt godt med sommerferie nå!


tøffingen med de nye solbrillan og inni solteltet sitt<3

Lucas ble døpt på søndag, og tenkte å skrive ett lite innlegg om det senere, men spørs om jeg får tid, for har sykt mye å gjøre før jeg drar til syden. Oppkjøring, 3mnd kontroll og en haug med skolearbeid. itillegg skal vi vist sette opp gjerdet til hestene i helgen. Men det jeg egentlig skulle si var at dåpsdagen hans var helt fantastisk! vi koste oss kjempemye :) her er litt bilder fra dagen:









da kryp vi til sengs<3

blogges!


 

Magen 10 uker etter fødsel




Har ikke fått trent noe eller strammet opp magen, men begynner å nærme meg målet mitt på 65 kg nå. Er ikke fornøyd med kroppen min sånn som den er nå, men jeg skal nok bli fornøyd en dag, og så lenge Lucas er grunnen til at kroppen min ikke ser så bra ut så kan jeg leve med det<3


Blogges!


It's hard to stay strong when everything feels wrong


Det jeg nå skal fortelle er egentlig veldig personlig, og kun en person i denne verden vet om det. Jeg deler ikke dette med dere for at dere skal synes synd i meg eller noe, men fordi jeg vil at folk skal skjønne hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde på den tiden. Noen har nok sett meg gråte på skolen og lurt på hvorfor jeg gråt. Andre har kanskje sett meg oppføre meg helt idiotisk med en syk latterkrampe eller noe og lurt på hva faen det feiler meg.

Sannheten er at svangerskapet mitt var langt ifra en dans på roser. Fysisk hadde jeg det helt fint, men psykisk derimot hadde jeg det ikke så bra.

Det hele begynte når jeg var litt over 2 måneder på vei. Jeg hadde den sommeren nettopp blitt ilag igjen med han jeg hadde vært ilag med i 1 år, men som ikke var faren til barnet i magen. Det var vanskelig for oss begge at det ikke var han som var faren, så i midten av august bestemte vi oss for å gå hver vår vei og avslutte forholdet for godt. Jeg fikk på nytt hjertet mitt knust. Jeg hadde vært igjennom kjærlighetssorg før, så viste det kom til å gå over etter hvert. Men dette viste seg å ta en helt annen vending enn jeg hadde tenkt meg. Som lyn fra klar himmel la det seg ett mørke over meg. Det var som om jeg var i ett mørkt rom uten noen dør eller vinduer. Ingen vei ut. Noen kaller dette mørket for noe så fint som depresjon.

Hver dag var rene helvete. Jeg ville bare ligge i sengen min hele dagen å høre på musikk. Jeg ville ikke snakke med noen, jeg ville bare være helt alene. Ikke viste jeg hvorfor jeg var så lei meg heller. Jeg var kjempeglad for at jeg skulle bli mamma til en liten gutt, jeg hadde mange gode venner, min helt egen hest og verdens beste familie. Jeg hadde jo det perfekte livet, men fremdeles var jeg helt ødelagt innvendig.

Det er litt skummelt å tenke tilbake på, men jeg gråt faktisk hver eneste dag fra midten av august til slutten av november. Det gikk ikke en eneste dag uten at tårene rant ukontrollerbart. Noen dager gråt jeg meg gjennom hver eneste time hele dagen. Fra det øyeblikket jeg stod opp til det øyeblikket jeg falt i søvn.




Jeg prøvde hele tiden å skjule tårene så ingen skulle spørre meg hva det var, for helt ærlig så viste jeg det ikke selv engang. Tror jeg klarte å skjule det ganske bra, men de dagene hvor tårene rant ukontrollerbart igjennom hele dagen var det veldig vanskelig å skjule de på skolen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk på do fordi jeg ikke klarte å holde tårene igjen.

En annen ting jeg enkelte dager gjorde for å skjule at jeg var depresiv var at jeg begynte å le ukontrollerbart. Dette må ha vært utrolig irriterende for de vennene mine som måtte oppleve dager med en sånn gal person. Men det var nok bare en forsvarsmekanisme fra min side.

Jeg var mange ganger bekymret over den lille i magen, og var redd for at det at jeg var så trist hele tiden skulle påvirke han. Prøvde alt jeg kunne for å få meg ut av depresjonen og se sola når det var sol, men «mørket» hadde altfor stor makt over meg.

Etter å ha vært i depresjon en stund, ville jeg bare bort fra den mentale smerten jeg følte inni meg. Jeg ville bare gå ut å drikke meg dritings og våkne opp i ei grøft eller noe. Dette kunne jeg så klart ikke gjøre når jeg hadde en liten baby inni meg. Jeg kunne aldri gjort noe lignende mot mitt eget barn.

Det kom til ett punkt hvor jeg ble så desperat etter fysisk smerte for å lindre de mentale smertene at jeg ønsket å skade meg selv. Den konstante stemmen i hodet mitt som fortalte meg hvor stygg og ubrukelig jeg var, gjorde det ikke akkurat lettere. Jeg ville til slutt ikke eksistere mer. Jeg ønsket ikke å dø, men jeg ville begynne å leve igjen i stedet for og bare eksistere i dette mørket hullet eller hva jeg skal kalle det.

Noen kvelder var hardere enn andre, og jeg fikk vell det man kan kalle mentale sammenbrudd. Under disse sammenbruddene var det ekstremt vanskelig å holde meg rolig og jeg var redd jeg kom til å gjøre noe jeg kom til å angre på. Desperat etter å få tilbake kontrollen prøvde jeg å få hjelp hos de to personene som jeg virkelig stolte på. Jeg nærmest skrek etter hjelp, men begge var for opptatt med egne ting. Da det ikke virket som om de kunne brydd seg mindre, ble det bare verre. Etter dette sluttet jeg helt med å prøve å få hjelp. Jeg sluttet å stole på folk og trakk meg unna folk. Jeg ville bare være alene.




Hver dag når jeg våknet ønsket jeg ikke annet enn å legge meg ned å sove igjen, men jeg viste at nå når jeg skulle bli mamma måtte jeg få fullført skolen så jeg kunne få meg en ordentlig jobb senere. Jeg klarte derfor å komme meg opp på skolen hver dag, noe jeg er veldig stolt over den dag i dag.

Jeg kom meg igjennom 3 og en halv måned i depresjon uten en eneste skramme. Hadde det ikke vært for den lille i magen vet jeg ikke hvordan det kunne gått, for hver dag var en kamp og det var den lille i magen som fikk meg til og aldri gi opp.

Jeg vil gjerne takke mine bestevenner Ester og Susanne for at dere alltid var der selv om jeg prøvde så hardt jeg kunne å skyve alle unna meg. Dere viste ikke om hvordan jeg hadde det innerst inne siden jeg aldri fortalte dere det, men dere var der for meg gjennom hele graviditeten, og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg vil også si unnskyld til min kjære mamma for at jeg var en utrolig dårlig datter på en tid hvor du kanskje trengte meg mest. Jeg var tom. Vet ikke hva mer jeg kan si enn det. Jeg hadde ikke energi til å gjøre mer enn det mest nødvendige. Jeg er så utrolig lei for at jeg gjorde ei vanskelig tid for deg enda vanskeligere enn den allerede var. Jeg elsker deg, mamman min<3

 Jeg kom meg heldigvis ut av depresjonen i god tid før Lucas kom til verden, og er nå verdens lykkeligste mamma. Det har vært et tungt skoleår, men jobber på spreng for å få karakter i alle fag.



 

Stem på Lucas Alexander!

Hadde blitt veldig glad om du tok deg tid til å stemme på gullgutten min som EasyTran babyen 2013 :D 

Trykk HER 





Tusen takk ! 

Bloges 

Rykter + farsskapstest

Det går tydeligvis rykter om at det er TRE alternative fedre til Lucas, og jeg lurer veldig på hvor folk får det fra. Er vel ikke noen andre enn meg selv som vet best hvem som er pappan til Lucas? Man kan vell si at hvis dette hadde vært tilfellet hadde jeg vært utro med to stk på veldig kort tid, noe som de som kjenner meg vet er lite sannsynlig. Pappan til Lucas har nå søkt om farsskapstest, så da får vi ihvertfall den saken ut av verden. 

Måtte bare få ut litt frustrasjon, og nå vet dere ihvertfall at de ryktene er bare rykter og jeg er helt sikker på hvem som er pappan til Lucas. 




Blogges!

Tivoli - dårlig mamma?

I går fant jeg plutselig ut på kvelden at jeg hadde lyst til å bli med vennene mine på tivoliet som nettopp hadde åpnet. Syntes jo egentlig det er for tidlig å forlate Lucas på kvelds tid når han bare er 2 mnd gammel, men siden det var så nydelig vær og bestemoren til Lucas sa hun kunne passe han, så ble det til at jeg dro likevelll. Var veldig usikker på om det kom til å gå bra, siden han liker så godt å ligge på puppen min å kose på kveldene. Han sliter med å sovne uten puppen, og siden vi dro så sent kunne det bli ett problem. Men vi tok nå bussen til byen halv åtte. Vi hadde det rågøy og tok masse karuseller. Stemmen min var helt ødelagt når vi var ferdig, og jeg var kvalm som bare det. Den siste tiden vi var der så jeg på klokken hele tiden fordi jeg var så redd for å miste bussen hjem. Hadde jeg gjort det hadde jeg følt meg som verdens verste mamma! Heldigvis rakk vi bussen som gikk klokken ti, og jeg var vell hjemme til god gutten min halv 11. Det ble nok litt i seneste laget for Lucas, for han var stup trøtt når jeg kom hjem. Men alt i alt hadde det gått helt greit med han den stunden jeg var borte, men skulle nok tatt bussen hjem en time tidligere. 

Det var veldig godt å komme seg ut med vennene mine igjen, men også veldig godt å komme hjem til prinsen min<3 Fikk oss ei god natt søvn i natt og var våken en liten stund fra halv åtte til kvart på ni før vi sov videre til halv tolv! Deilig :D 

Nå skal vi snart kose oss med god middag og kake siden storesøsteren min har bursdag idag :)



gullet mitt<3


Blogges! 

Jeg vil blogge igjen



Jeg har ikke blogget på kjempe lenge nå, men har veldig lyst å begynne å blogge litt mer igjen. Har en del skolearbeid som må prioriteres, men skal nok alltids få tid til å skrive litt på bloggen også. På den tiden jeg ikke har blogget har Lucas bare vokst og vokst, og utviklet seg masse! Han er blitt hele to måneder og veier nå over 6 kg:D skikkelig god og rund, og helsesøster ble imponert over at jeg hadde fått han så god og rund på bare amming. Han har også blitt veldig sterk i hele kroppen, og er blitt en veldig aktiv liten gutt. Itillegg har han oppdaget stemmen sin, og prater og roper i ett sett. Nå griper han også i lekene sine og prøver å putte dem i munnen. Utviklingen hans er ganske utrolig og han er en ordentlig blidgutt som smiler hele dagen<3 Men nå skal jeg legge bort mobiln og legge meg å sove med prinsen min<3 så får vi se om d blir noe mer blogging fremover.

Sliten og lykkelig




Sliten og lykkelig vil jeg si er de to ordene som beskriver mammarollen ganske godt. Ihvertfall for meg. Det kan være ganske tungt til tider når Lucas hele tiden skal ha oppmerksomhet, bli bært på, sitte i fanget, sove i fanget eller ligge på puppen hele dagen, men guu for en lykke det er å være mamma! Alt det tunge med han, er såå verdt det. Den boblende gleden du kjenner inni deg når barnet ditt smiler til deg, ser på deg eller prøver å prate til deg er bare helt fantastisk. Det kan egentlig ikke beskrives med ord. 

Etter en natt med dårlig søvn, står jeg alltid opp med ett smil om munnen, for med Lucas ilamme meg, kan jeg ikke annet enn smile av lykke. Han er så nydelig og fantastisk at jeg nesten føler at han er for bra til å være min. Tenk.. min egen sønn<3

Jeg er så lykkelig for tiden at jeg føler meg nesten litt egoistisk som får oppleve så mye lykke. Kan ikke forestille meg ett liv uten han, og angrer ikke ett sekund på at jeg valgte å ikke ta abort. Jeg har vært igjennom litt av hvert for å komme hit, men det har virkelig vært verdt det. Han er helt perfekt!

Nå sitter jeg nå her og er ganske sliten egentlig. Vi startet dagen idag klokken halv 8, etter en ganske bra natt. Vi tok mårrastellet, lekte litt, tok litt bilder og ammet før vi klokken 9 trillet oss en liten tur så Lucas fikk sovet litt. Når vi kom hjem igjen, lot jeg han sove på brystet mitt i hele 3 timer. Så der satt jeg nå ganske stuck og ikke fikk gjort noe fornuftig. Etter det lekte han litt, fikk litt mat og ble skiftet bleie på, før vi klokken 14 dro til byen for å ordne noe på NAV. Mamman min var med og passet han mens jeg var inne og fikk ordnet det jeg skulle ordne. Etter det dro vi i stallen så jeg fikk ordnet til hesten min, før vi dro hjem igjen. Vi var vell hjemme i halv 4 tiden, og da spiste jeg og mamma litt middag. Etter jeg hadde spist satt jeg meg ned å gjorde ferdig ei innlevering i historie. Nå er jeg nesten nettopp ferdig med den, og sitter nå her i sofaen og er kjempe sliten. Ville egentlig trene litt idag, men vi får se hvor sliten jeg er litt senere, for nå orker jeg rett og slett ikke. 

Er sliten, men har fordeom vært en kjempefin dag :D



 



Så stolt! <3



Herlig lørdagsmorgen

Klokken er nå bare 10 og jeg og Lucas har allerede fått gjort en god del. Vi stod opp litt før 7 og tok mårrastellet, før jeg gikk å tok meg litt mat, mens Lucas lå å lekte seg på gulvet. Han storkoste seg og slo kjempemasse på den ene leken på lekestativet. Etter å ha leket seg masse, var han klar for å få litt mat. Etter at han hadde spist godt, begynte han å bli litt trøtt, så da tok jeg han bare i vogna og trillet en tur i finværet :) Var ute i en god time. Nå ligger Lucas å leker seg igjen, og senere får vi besøk av bestevennina mi :) Vi har hatt en kjempefin start på dagen, så håper vi bare resten av dagen blir like bra :)

Ha ei fin helg alle sammen! :D



 

Lucas smiler!




Lucas begynte å smile for noen dager siden, og han smiler bare mer og mer for hver dag som går. Han er bare så utrolig herlig! Begynner nesten å gråte når han ligger og smiler til meg. Jeg er så utrolig stolt av lille prinsen min, og elsker han over alt på jord. 


 

Vi har også tatt opp lekestativet til han nå, og han storkoser seg og leker masse :D Han kan ligge der alene i opptil 45 min om gangen. Det er veldig godt å kunne legge han der og få gjort litt andre ting enn å holde han med oppmerksomhet. Flinke lille Lucas!






 

Hverdagen vår + avslutte bloggingen?

Hverdagen vår er som oftest ganske rolig, men samtidig er det ganske umulig å få gjort noe. Hadde faktisk ikke trodd det skulle bli så vanskelig å få gjort ting med en liten i hus, men det er faktisk nesten umulig til tider. Hadde jeg ikke hatt mamman min som kunne passet han, hadde jeg veldig tvilsomt klart å fullføre 2. året på skolen. Jeg er så utrolig heldig som har henne! 

Lucas er en veldig snill liten gutt, og han har heldigvis ikke fått noe kolikk enda, men han kan fordeom være ganske krevende på sitt vis. Kan vell egentlig takke meg selv for det, siden jeg kanskje har skjemt han litt bort. Han skal nemlig alltid være i armene til noen, og dette både når han sover og når han er våken. Og da kan dere kanskje se for dere hvor vanskelig det er å få gjort noe? Han liker ikke å ligge for seg selv mer enn sånn 5-10 min når han er våken, og når han sover våkner han med engang vi legger han ifra oss. 

Med en liten i hus må alt planlegges. Ting jeg før tok som en selvfølge, må nå planlegges godt. Dette kan være ting som å ta en rask dusj, eller bare det å få ordnet seg noe å spise. Nå er det faktisk Lucas som bestemmer når mamman hans skal få ta seg en dusj, eller få i seg litt mat, for hvis Lucas er sulten, må mamman bare vente. Den første uken etter fødselen spiste jeg veldig lite om dagene. Jeg glemte rett og slett å spise fordi jeg var så oppslukt av den nydelige prinsen min. Nå er jeg blitt flinkere til å planlegge måltidene mine litt, så da er det bare å legge han litt på gulvet, skynde seg og lage mat, og hive i seg maten før han begynner å klage og ska opp i fanget. Men det skal også nevnes at hvis mamman min har stått opp, så holder hun han gjerne mens jeg får laget meg litt mat og kanskje tatt meg en dusj. 

Om natten synes jeg Lucas er ganske grei. Han sover som oftest 3-4 timer før han skal ha litt mat, også sover han sånn 3 timer til før han som oftest er lys våken og klar for å stå opp. Synes 6 timer med søvn er helt greit. Men en ting som er litt slitsomt med Lucas er at han hele tiden skal bruke puppen min som smokke for å sovne, og noen ganger vil han sove med den hele natten. Og trøtt som jeg er lar jeg han bare gjøre det. Sånn er han også på dagen når han blir trøtt. Vi har prøvd å gitt han smokken, men han tar den bare avogtil. Tenker nå at jeg må prøve å venne han av det å bruke puppen min som smokk for å sovne, for det kan bli ganske slitsomt, og enda vanskeligere å få gjort ting.

Når det kommer til skole, så er det utrolig mye å gjøre siden jeg henger litt etter de andre. Det å få tid til det går ganske greit siden mamman min kan passe han når jeg skal gjøre skolearbeid, men når jeg er alene derimot er det nærmest umulig å få gjort noe med mindre han finner ut at han kan sove litt i vuggen sin(noe som er ganske sjeldent). Men det aller verste er vell å finne energien og motivasjonen til å sette seg ned med lekser den lille stunda jeg får tid til å gjøre det. Og tanken om at han sikkert vil ha mat snart, får meg ganske ukonsentrert. Uansett håper jeg at jeg klarer å holde ut den siste tiden før sommerferien og at jeg får godkjent året.

Og til de som ikke viste det, så tar jeg skolen nettbasert. Altså gjør jeg omtrent det samme som de på skolen, bare at jeg gjør det hjemme alene. Jeg er på skolen og tar prøver og slikt, og er med i enkelte timer, men utenom det jobber jeg hjemme.

Å ha en liten baby, og gå skole samtidig er tungt, men det er ikke det eneste som opptar dagene mine. Har jo også en helt egen hest å ta vare på. Og det å ha hest innebærer mye ansvar og arbeid. Det innebærer både å måkke skit, ordne mat, ta foringer(både morgen og kveld) og ellers stell og mosjon av hesten. Kan vell takke mamma og pappa for at jeg enda har hesten min, for uten dem hadde det aldri gått. 

Med andre ord har jeg mer enn nok å gjør om dagene, og med både baby, hest og skole har jeg utrolig mye ansvar. Synes det er veldig digg å ha så mye ansvar, men samtidig veldig skummelt. Man skal jo ikke ta på seg for mye ansvar heller..

Når nå alt dette er sagt, må jeg bare si at livet som mamma er helt fantastisk. Har aldri følt så mye kjærlighet for noen før. Jeg kan sitte å beundre den nydelige lille prinsen min hele dagen. Jeg er så stolt av han, og elsker han over alt på jord! 

Det er så herlig og sitte å prate og kose med han. Han er så herlig og blid. Han smiler også mer og mer for hver dag!

Dagene våre er helt fantastiske, og vi koser oss masse, men er mye å gjøre og mye å tenke på, så bloggen har jeg rett og slett ikke fått tid til den siste uken. Er nesten så jeg vurderer å avslutte bloggen siden jeg føler jeg aldri får tid til den. Jeg får ganske dårlig samvittighet når jeg ikke har skrevet på en uke, men fremdeles er det nesten 100 stk som er innom bloggen min hver dag for å se om jeg har skrevet noe. Skjønner egentlig ikke hvorfor dere gidder å lese bloggen lengre. Jeg skriver jo sjeldent noen ordentlige og brae innlegg lengre. Jeg har en haug med innlegg i hodet som jeg har hatt lyst å skrive, men jeg får liksom aldri tid til å sette meg ned å skrive de. For de gangene jeg får mamman min til å passe Lucas, må jeg jo prioritere skolearbeid. 








 Men nå skal jeg hive meg rundt å få gjort litt lekser før Lucas skal ha litt mat :) Blogges!

Les mer i arkivet » September 2014 » Oktober 2013 » September 2013
hits