Dagen da alt ble forandret - Jeg var gravid

Det var midt i eksamenstiden at jeg fikk mine første mistanker om at jeg var gravid. Hadde egentlig ingen symptomer bortsett fra litt sting og en veldig sterk følelse på at jeg var gravid. Det var under ei uke siden jeg hadde gjort det slutt med typen, og jeg var livredd for at jeg skulle være gravid. Jeg trodde jeg hadde gått over tiden på mensen, men i ettertid viste det seg at jeg ikke skulle ha det før om en uke. Jeg var ekstremt stresset under eksamen pga mistankene om graviditet, men prøvde å berolige meg selv med at jeg egentlig ikke hadde noen symptomer.

Etter eksamenstiden og klassen hadde tatt sommerferie bestemte jeg meg for å ta en test så jeg slapp å gå å være redd hele tiden.

Mandag 18. juni dro jeg på skolen med vennene mine for å rydde skapet mitt og etterpå ta en test. Bare sånn for sikkerhetskyld. Vennene mine hadde vanlig skoledag. Jeg fortalte de på bussen at jeg skulle ta en test, men ingen av oss trudde egentlig at jeg var gravid, bortsett fra meg selv. Jeg hadde en sykt sterk følelse på at jeg var gravid, men samtidig prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg ikke var det.

«Hva tenker du hvis den blir positiv?» spurte helsesøstera meg da vi ventet på at testen skulle bli ferdig. Jeg svarte nervøst at da har jeg ett stort problem. Etter å ha ventet ei stund så det ut til at den skulle bli negativ, og jeg kunne ikke annet enn å puste lettet ut. Helsesøstera skulle se på den en siste gang før hun la den bort, og det var da en liten gjennomsiktig strek plutselig dukket opp. «ojj, ja se der ja. Den er vist positiv. Ser du den streken der?» spurte hun. Ja jeg kunne se den godt. Den var veldig gjennomsiktig og utydelig, men den var fremdeles der. Jeg ble bare helt stum og satt helt sjokka å stirra ut i løse lufta. Hva hadde jeg gjort? Hva skulle jeg gjøre nå?





Helsesøstera ordnet en time til meg til ei dame på Amathea siden jeg ikke hadde peiling på hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk ikke time før litt senere utpå dagen, så da ble jeg igjen på skolen til da. Rett etter jeg kom ut fra helsesøstera ringte jeg vennene mine å ba de komme til gata(en gang på skolen). Vet ikke om de skjønte hva som foregikk, men de skjønte hvertfall hva som hadde skjedd når de kom og så meg sitte å skrike. Vi alle bare satt der i totalt sjokk og viste ikke hvor vi skulle gjøre av oss. Vi pratet litt om hva som skulle skje videre, og alle sa at de støttet meg uansett hvordan valg jeg kom frem til. Jeg sendte melding til barnefaren og fortalte at jeg var gravid, og det var virkelig ett sjokk for han og han var veldig tydelig på at han ønsket at jeg skulle ta abort. Hva jeg selv tenkte akkurat der og da vet jeg ikke. Jeg var helt i sjokk og klarte egentlig ikke tenke i det hele tatt.












Senere ringte ene venninna mi og fortalte det til mamma, da jeg ikke klarte å si det selv, men ville hun skulle vite det i god tid før jeg kom hjem. Etter det dro vi alle til byen så jeg fikk pratet med dama på Amathea. Hele bussturen og hele dagen var bare helt rar. Har aldri følt meg så tom og rar før. Følte egentlig at hele verden fortsatte uten meg, at jeg bare hoppet av livet mitt å fulgte med på alt som skjedde fra utsiden.

Det var veldig godt og få pratet med dama på Amathea, jeg var fremdeles i sjokk, men var godt å få en person til å sortere tankene mine litt.

Da jeg kom hjem igjen fikk jeg pratet litt med mamma, og hun sa hun støttet meg 100% og det var veldig godt å få det ut og få pratet med henne. Hun var så klart i sjokk, men hun ble verken sint eller skuffet.

Hele denne dagen var bare utrolig rar og skremmende, men er utrolig takknemlig for at vennene mine var der for meg hele dagen. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg hadde stått der helt alene denne dagen. Dere gjorde virkelig dagen overkommelig og jeg er sykt takknemlig og elsker dere alle!

  
<3


 

6 kommentarer

Trine og Beverly

05.11.2012 kl.18:33

Så godt å høre at du hadde så mange gode venner rundt deg som støttet deg den dagen :) Slik skal gode venner være.

Susanne

05.11.2012 kl.19:35

<3 nydelige du, karina

Hege

05.11.2012 kl.19:48

Tøffa!! :) <3

viktoria

05.11.2012 kl.21:19

Dettan e så spennanes, Karina! :) håpa du kosa de masse under graviditeten og får det supert. Du e ei tøffa :)<3

Ingrridt

05.11.2012 kl.21:36

Åh, du e så modig!

Beundra dæ fina!

Lykke til ♥

Ester

06.11.2012 kl.09:48

alltid <3

Skriv en ny kommentar

karinaoglillegutt

karinaoglillegutt

19, Bodø

Jeg er ei jente på 18 år som er bosatt i lille Bodø. 5.Mars 2013 fikk jeg min nydelige sønn Lucas Alexander. Jeg er alenemamma og her på bloggen kan dere lese om graviditeten min, hverdagen min som ung alenemamma og veien mot å få kroppen tilbake etter graviditeten :) Dere kan kontakte meg her på bloggen eller på e-post: Karina1995@hotmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits