Hvorfor jeg ikke tok abort og valgte å beholde

Jeg har alltid vært motstander av abort, eller ihvertfall for meg selv. Aldri skulle jeg gjøre noe så fælt som å drepe et lite barn. Bare noen uker før jeg fant ut jeg var gravid hadde jeg vært med i diskusjon om abort både på skolen og på facebook. Jeg sa at hvis jeg ble gravid kom jeg aldri til å ta abort. Kall det et embryo eller en liten celleklump, for meg er det et foster som er skapt, men ikke utviklet seg så mye enda. Visste du at hjerte begynner å pumpe blod rundt når embryoet er bare 4 uker gammelt? Og det er heller ikke lov å ta abort før du er 6-7 uker på vei. Avogtil kan det også være litt ventetid å du må vente til uke 10 eller mer. Visste du også at alle strukturer er ferdig dannet innen uke 12? Det er et kommende barn. En gave. Vær takknemlig.


(12 uker gammelt foster)


Da jeg derimot ble gravid, var jeg ikke så sikker lenger på hva jeg ville gjøre. Man kan si at man aldri kommer til å gjøre noe, men når man plutselig er i den situasjonen er det plutselig noe helt annet. Jeg var livredd og befant meg i en situasjon jeg virkelig ikke ønsket. Barnefaren var ikke den jeg ønsket skulle være barnefaren. Jeg kjente han nesten ikke, og vi var heller ikke ilag lengre. Jeg var så redd for å gjøre et valg som var best for meg, men ikke den lille i magen som kanskje måtte vokse opp uten å kjenne sin egen far. Dessuten tvilte jeg på meg selv som en kommende mor. Ville jeg klare å ta vare på han og sørge for at han blir lykkelig? Eller ville han få et tungt liv og kjefte på meg for å ikke ha vært forsiktig nok og for å føde han inn i en verden han helst ville vært utenom?

Tankene var mange, og jeg gikk fra å være sikker på at jeg aldri skulle ta abort, til å ha abort som et valgalternativ. Jeg ville være sikker på at det valget jeg tok, var det rette for både meg og lillegutt. Ukene gikk, og jeg tenkte litt frem og tilbake og snakket litt med dama på Amathea. Jeg visste egentlig helt fra begynnelsen hvilket valg jeg kom til å ende opp med, og det valget var uten tvil å beholde. Fra det øyeblikket jeg fant ut jeg var gravid ble jeg sterkt knyttet til den lille som lå i magen og som vokste og utviklet seg for hver dag. Jeg fikk en følelse av å måtte beskytte han. Morsinstinktet kom. Jeg hadde ikke en ting i magen som bare kunne fjernes så var problemet løst. Det var mitt eget barn med mitt DNA som skulle forandre hele livet mitt, og som skulle bli den som betydde mest for meg i hele verden.






Å bli gravid i en alder av 17 år er ikke lenger det store sjokket i den verden vi lever idag, men mange reagerer med «hvorfor tok du ikke abort?». Folk blir nesten lei seg på dine vegne og synes synd i deg istedet for å gratulere deg med å være så heldig å bli gravid og få den største gaven du noen gang kan få. Hadde det ikke vært for at jeg hadde vært i den situasjonen jeg var i hadde jeg nok heller blitt glad når jeg fant ut jeg var gravid enn å bli livredd å vurdere abort.

Valget om å beholde var for meg det letteste jeg kunne gjøre. Ja jeg ville fått det enklere fysisk hvis jeg hadde tatt abort, men jeg hadde slitet enormt psykisk, om jeg i det hele tatt hadde klart å gjennomført det. Jeg tok det valget som jeg følte var det beste for meg selv, og jeg skal gjøre alt i min makt for at lillegutt skal bli lykkelig og få et bra liv.

Å beholde lillegutt er noe jeg aldri kommer til å angre på. Hadde jeg derimot tatt abort er jeg nesten helt sikker på at jeg hadde angret resten av livet. For meg er lillegutt en gave som kom på feil tidspunkt. En gave jeg verdsetter veldig høyt.

Noe jeg aldri kommer til å forstå er hvordan noen klarer å gå igjennom en abort og leve med det resten av livet. Jeg mener ikke at de er fæle mennesker, men jeg hadde aldri vært sterk nok til å taklet det. Så de som mener jeg er sterk som valgte å beholde, dere tar feil. Jeg var svak og gjorde det som var lettest, men selv om det var det letteste var det også det beste for meg.






7 kommentarer

miraclebaby

23.11.2012 kl.22:06

Virkelig sterke ord du kommer med her :) selv var jeg som deg, var sterkt i mot abort og alt, men for 2 år siden sto jeg der og var gravid, ble glad der og da men så utviklet det seg til en svangerskaps deppresjon, jeg klarte det ikke, og valget kom på abort . Jeg angrer på det, men hadde det ikke vært for det hadde jeg ikke hatt Dennis. som jeg ble gravid med et år senere, og da ble jeg verdens lykkeligste :)

syns du høres ut som en svært voksen jente , som tenker nøye igjennom ting! Lykke til videre , og nyt svangerskapet :D

karinaoglillegutt

23.11.2012 kl.22:13

miraclebaby: Tusen takk for koselig kommentar:) elsker bloggen din! lykke til videre du også:)

miraclebaby

23.11.2012 kl.22:17

Jo det skulle bare mangle på et så reflektert innlegg :) du burde være stolt av deg selv!

Tusentakk for det :)

hannewhatever

24.11.2012 kl.12:31

Du sier du var svak som valgte å beholde barnet, men jeg vil si du var sterk og gjorde en tøff beslutning. Det er så fint at du vil bære fram barnet med tanke på situasjonen du beskriver, og *miraclebaby har rett, du bør være stolt av deg selv :) Ønsker deg lykke til

karinaoglillegutt

24.11.2012 kl.12:51

hannewhatever: tusen takk, kjempekoselig å høre<3

LineTorine

19.12.2012 kl.22:06

Du har veldig mye å se frem til, vær glad for det valget du har tatt! Jeg har aldri ledd så mye som jeg har gjort etter tulla vår kom til verden :-) Masse lykke til!

karinaoglillegutt

19.12.2012 kl.22:35

LineTorine: Er veldig glad for valget jeg tok. åh så herlig! :) gratulerer så mye, ho va helskjønn! Tusen takk :)

Skriv en ny kommentar

karinaoglillegutt

karinaoglillegutt

19, Bodø

Jeg er ei jente på 18 år som er bosatt i lille Bodø. 5.Mars 2013 fikk jeg min nydelige sønn Lucas Alexander. Jeg er alenemamma og her på bloggen kan dere lese om graviditeten min, hverdagen min som ung alenemamma og veien mot å få kroppen tilbake etter graviditeten :) Dere kan kontakte meg her på bloggen eller på e-post: Karina1995@hotmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits