Endelig klarer jeg å stå på mine egene ben igjen

For snart 2 år siden skjedde det noe som forandret meg helt som person. Jeg kommer ikke til å skrive her hva som skjedde, men etter den dagen var jeg helt forandret og egentlig ganske ødelagt. To måneder etter dette, møtte jeg en som jeg med tiden gjorde meg helt avhengig av. Han hjalp meg opp og frem hver gang jeg falt. Han var den som klarte å få meg opp om dagene og som klarte å få meg på skolen hver dag. Jeg hadde en god del fravær, men hadde det ikke vært for han, hadde jeg fått ekstremt mye mer fravær. Han ble til slutt som min bedre halvdel, som jeg ikke følte jeg kunne klare meg uten. jeg gjorde meg helt avhengig av han. Gjorde meg også avhengig av flere andre venner. De holdte meg oppe og hjalp meg opp hvis jeg falt. De støttet meg gjennom hver dag, og var der for meg hele tiden. 

For noen måneder siden mistet jeg han som jeg var totalt avhengig av, og samtidig forsvant de andre sakte men sikkert ut av livet mitt. Det var da jeg smalt i bakken og ikke lenger hadde noen der til å hjelpe meg opp og støtte meg gjennom alt. Jeg var plutselig helt alene og klarte ikke å komme meg opp. Jeg viste jo ikke hvordan jeg skulle komme meg opp alene, da jeg var vandt til å få så mye hjelp av andre. Jeg klarte ikke stå på mine egene ben.

Nå har jeg endelig kommet meg på føttene og føler meg sterkere enn noen gang. Det hender jeg faller, men jeg har lært meg hvordan jeg kommer meg opp igjen. Jeg føler endelig at jeg har funnet hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg er ikke lenger en person som blir holdt oppe av andre. Nå klarer jeg endelig å stå selv igjen!

Det har absolutt ikke vært lett å komme til hvor jeg er idag. Det var tider jeg trodde jeg aldri kom til å klare å stå igjen, men her er jeg da, og jeg står helt alene uten noen andre til å holde meg oppe. 

Føler egentlig at jeg aldri har vist helt hvem jeg var, men jeg tror at etter å ikke ha noe annet valg enn å klare meg alene har gjort så jeg klarte å finne meg selv. Nå vet jeg hvem jeg er og hva jeg står for, og jeg tror det har gjort meg til ett sterkere individ. Så ja, det har vært tungt å være alene under graviditeten, men jeg er så glad for at jeg har vært det, for nå har jeg endelig klart å funnet ut hvordan jeg skal klare meg uten å være avhengig av alle andre. 

Å være avhengig av andre er noe man så absolutt bør unngå, for da får du det virkelig tungt når den du er avhengig av ikke er der lengre. og som alle vet; People always leave.
Finn ut hvem du er og hva du står for, så skal jeg love dere at livet blir så mye lettere! 

Håper alle som har truffet bakken slik som meg, til slutt klarte/klarer å komme seg opp igjen. Hvis/når du klarer det, kommer du til å føle deg helt fantastisk. Ta ett skritt om gangen. Jeg vet det høres helt teit ut å si at tiden leger alle sår, for avogtil føles det ikke ut som om det noen gang kommer til å bli bedre, men tro meg.. en dag vil det bli bedre. 










 

2 kommentarer

susanne f

07.12.2012 kl.17:05

du e så sterk snuppa, og d beundra æ dæ for! du må aldri tru at du e heilt aleina, for selv om æ ikke alltid e der så e æ alltid der <3 du e kjempesterk og æ veit at du klar dæ fint gjennom utfordringan som har vært og de som kommer! stå på nydelige du, karina <3

viktoria

08.12.2012 kl.11:32

<3

Skriv en ny kommentar

karinaoglillegutt

karinaoglillegutt

19, Bodø

Jeg er ei jente på 18 år som er bosatt i lille Bodø. 5.Mars 2013 fikk jeg min nydelige sønn Lucas Alexander. Jeg er alenemamma og her på bloggen kan dere lese om graviditeten min, hverdagen min som ung alenemamma og veien mot å få kroppen tilbake etter graviditeten :) Dere kan kontakte meg her på bloggen eller på e-post: Karina1995@hotmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits