It's hard to stay strong when everything feels wrong


Det jeg n skal fortelle er egentlig veldig personlig, og kun en person i denne verden vet om det. Jeg deler ikke dette med dere for at dere skal synes synd i meg eller noe, men fordi jeg vil at folk skal skjnne hvorfor jeg oppfrte meg som jeg gjorde p den tiden. Noen har nok sett meg grte p skolen og lurt p hvorfor jeg grt. Andre har kanskje sett meg oppfre meg helt idiotisk med en syk latterkrampe eller noe og lurt p hva faen det feiler meg.

Sannheten er at svangerskapet mitt var langt ifra en dans p roser. Fysisk hadde jeg det helt fint, men psykisk derimot hadde jeg det ikke s bra.

Det hele begynte nr jeg var litt over 2 mneder p vei. Jeg hadde den sommeren nettopp blitt ilag igjen med han jeg hadde vrt ilag med i 1 r, men som ikke var faren til barnet i magen. Det var vanskelig for oss begge at det ikke var han som var faren, s i midten av august bestemte vi oss for g hver vr vei og avslutte forholdet for godt. Jeg fikk p nytt hjertet mitt knust. Jeg hadde vrt igjennom kjrlighetssorg fr, s viste det kom til g over etter hvert. Men dette viste seg ta en helt annen vending enn jeg hadde tenkt meg. Som lyn fra klar himmel la det seg ett mrke over meg. Det var som om jeg var i ett mrkt rom uten noen dr eller vinduer. Ingen vei ut. Noen kaller dette mrket for noe s fint som depresjon.

Hver dag var rene helvete. Jeg ville bare ligge i sengen min hele dagen hre p musikk. Jeg ville ikke snakke med noen, jeg ville bare vre helt alene. Ikke viste jeg hvorfor jeg var s lei meg heller. Jeg var kjempeglad for at jeg skulle bli mamma til en liten gutt, jeg hadde mange gode venner, min helt egen hest og verdens beste familie. Jeg hadde jo det perfekte livet, men fremdeles var jeg helt delagt innvendig.

Det er litt skummelt tenke tilbake p, men jeg grt faktisk hver eneste dag fra midten av august til slutten av november. Det gikk ikke en eneste dag uten at trene rant ukontrollerbart. Noen dager grt jeg meg gjennom hver eneste time hele dagen. Fra det yeblikket jeg stod opp til det yeblikket jeg falt i svn.




Jeg prvde hele tiden skjule trene s ingen skulle sprre meg hva det var, for helt rlig s viste jeg det ikke selv engang. Tror jeg klarte skjule det ganske bra, men de dagene hvor trene rant ukontrollerbart igjennom hele dagen var det veldig vanskelig skjule de p skolen. Har ikke tall p hvor mange ganger jeg gikk p do fordi jeg ikke klarte holde trene igjen.

En annen ting jeg enkelte dager gjorde for skjule at jeg var depresiv var at jeg begynte le ukontrollerbart. Dette m ha vrt utrolig irriterende for de vennene mine som mtte oppleve dager med en snn gal person. Men det var nok bare en forsvarsmekanisme fra min side.

Jeg var mange ganger bekymret over den lille i magen, og var redd for at det at jeg var s trist hele tiden skulle pvirke han. Prvde alt jeg kunne for f meg ut av depresjonen og se sola nr det var sol, men mrket hadde altfor stor makt over meg.

Etter ha vrt i depresjon en stund, ville jeg bare bort fra den mentale smerten jeg flte inni meg. Jeg ville bare g ut drikke meg dritings og vkne opp i ei grft eller noe. Dette kunne jeg s klart ikke gjre nr jeg hadde en liten baby inni meg. Jeg kunne aldri gjort noe lignende mot mitt eget barn.

Det kom til ett punkt hvor jeg ble s desperat etter fysisk smerte for lindre de mentale smertene at jeg nsket skade meg selv. Den konstante stemmen i hodet mitt som fortalte meg hvor stygg og ubrukelig jeg var, gjorde det ikke akkurat lettere. Jeg ville til slutt ikke eksistere mer. Jeg nsket ikke d, men jeg ville begynne leve igjen i stedet for og bare eksistere i dette mrket hullet eller hva jeg skal kalle det.

Noen kvelder var hardere enn andre, og jeg fikk vell det man kan kalle mentale sammenbrudd. Under disse sammenbruddene var det ekstremt vanskelig holde meg rolig og jeg var redd jeg kom til gjre noe jeg kom til angre p. Desperat etter f tilbake kontrollen prvde jeg f hjelp hos de to personene som jeg virkelig stolte p. Jeg nrmest skrek etter hjelp, men begge var for opptatt med egne ting. Da det ikke virket som om de kunne brydd seg mindre, ble det bare verre. Etter dette sluttet jeg helt med prve f hjelp. Jeg sluttet stole p folk og trakk meg unna folk. Jeg ville bare vre alene.




Hver dag nr jeg vknet nsket jeg ikke annet enn legge meg ned sove igjen, men jeg viste at n nr jeg skulle bli mamma mtte jeg f fullfrt skolen s jeg kunne f meg en ordentlig jobb senere. Jeg klarte derfor komme meg opp p skolen hver dag, noe jeg er veldig stolt over den dag i dag.

Jeg kom meg igjennom 3 og en halv mned i depresjon uten en eneste skramme. Hadde det ikke vrt for den lille i magen vet jeg ikke hvordan det kunne gtt, for hver dag var en kamp og det var den lille i magen som fikk meg til og aldri gi opp.

Jeg vil gjerne takke mine bestevenner Ester og Susanne for at dere alltid var der selv om jeg prvde s hardt jeg kunne skyve alle unna meg. Dere viste ikke om hvordan jeg hadde det innerst inne siden jeg aldri fortalte dere det, men dere var der for meg gjennom hele graviditeten, og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg vil ogs si unnskyld til min kjre mamma for at jeg var en utrolig drlig datter p en tid hvor du kanskje trengte meg mest. Jeg var tom. Vet ikke hva mer jeg kan si enn det. Jeg hadde ikke energi til gjre mer enn det mest ndvendige. Jeg er s utrolig lei for at jeg gjorde ei vanskelig tid for deg enda vanskeligere enn den allerede var. Jeg elsker deg, mamman min<3

Jeg kom meg heldigvis ut av depresjonen i god tid fr Lucas kom til verden, og er n verdens lykkeligste mamma. Det har vrt et tungt skoler, men jobber p spreng for f karakter i alle fag.



8 kommentarer

Susanne Flttkjr

11.05.2013 kl.23:24

Blir s trist nr du skriv snn her, og veit at du ikke har hatt d lett! E veldig glad for at du tr sett ord p flelsen dine, for d kan gjr at du gir enda mer slipp p den tunge perioden! E s kjempestolt av d og alt du har oppndd at ord ikke strekk til! e s ubeskrivelig glad i d Karina, og unna d alt godt! Heldigvis ser framtida lys ut, og ska gjr mitt for vr en del av den, for ei s god venninne som d finn man ikke rundt hver en sving! Va kjempekoselig hos d idag, og d m ikke bli s lenge t neste gang <3

Ida

11.05.2013 kl.23:33

For en flott og rlig jente du er! Du er tankeorientert og vet hva dine tanker har vrt innom, og hva du har flt. Vet veldig godt hvordan depresjon fles, og at man fler seg fanget i seg selv.. veldig glad for at du hadde en grunn til leve, nemmelig Lucas! "alt skjer for en grunn" sier dem..jeg tror Lucas var din grunn :) Godt at ting har ordnet seg for deg n og at ting er bedre. Jeg tror nok mammaen har hatt det tft, men at hun forstr og tilgir<3 Lykke til videre!

Viktoria andersen

11.05.2013 kl.23:38

Huff! Det e forferdelig trist les kordan du har hatt det karina! Du e ei go og sterk jent som verkeli kom se ut av d p en go mt. Hpa du aldri treng opplev d snn igjen, frr du e ei go ei <3 . Lucas e utrulig heldig som har ei mamma som du, fantastiske <3 gla i de!

mulighetene

11.05.2013 kl.23:48

<3 S tft av deg dele!

?Depresjon er ikke et tegn p svakhet, men et tegn p at du har vrt sterk for lenge?!

Elisabeth

12.05.2013 kl.00:57

Hei.

Jeg vet hvordan det er vre deprimert. Det er ikke alltid man merker det selv. Noen merker det ikke fr de er glad igjen og tenker bakover. Gjennom hele frsteret mitt p videregende var jeg deprimert. Ikke helt snn som seg, mer det at jeg gikk rundt og var sint og sret p samme tid og dette gikk utover vennene mine. Jeg var sint p en person og nr har jeg heldigvis ftt skyvet henne nok bort ifra meg til at jeg klarer vre glad igjen. Gjennom det frste halvret mitt p vg2 gikk jeg gjennom slutten av depresjonen, jeg var gladere enn fr men fortsatt litt sint, sret og selvtillitten hadde ndd bnnen.

S kort sagt vet veldig godt hvordan du hadde det og jeg vet ogs hvor godt det er endelig vre fri fra depresjon. S lykke til videre :) <3

Therese<3

12.05.2013 kl.01:44

Uff...Dette er ikke godt lese! Men du burde vre stolt og fornyd av deg selv, om mten du klarte deg gjennom det p! Storm before the calm... Du er kjempesterk og ikke minst superpen! Hper du forstr dette ordentlig om deg selv. St p videre! :)

Mamma te Karina <3

15.05.2013 kl.17:34

Alle har tunge stunder i lpet av livet og du har ftt opplevd mye av det alt. Ikke bestandig lett ha overskudd til gjre ting som man skulle gjort eller vre sprudlende og glad bestandig.

Er veldig stolt av deg vennen og veeeldig glad i d <3

Tara Sofie

30.05.2013 kl.17:41

s sterkt lese:) det er kjempe bra at du er blitt bedre n og er blitt lykkelig :)

Skriv en ny kommentar

karinaoglillegutt

karinaoglillegutt

19, Bod

Jeg er ei jente p 18 r som er bosatt i lille Bod. 5.Mars 2013 fikk jeg min nydelige snn Lucas Alexander. Jeg er alenemamma og her p bloggen kan dere lese om graviditeten min, hverdagen min som ung alenemamma og veien mot f kroppen tilbake etter graviditeten :) Dere kan kontakte meg her p bloggen eller p e-post: Karina1995@hotmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits