It's hard to stay strong when everything feels wrong


Det jeg nå skal fortelle er egentlig veldig personlig, og kun en person i denne verden vet om det. Jeg deler ikke dette med dere for at dere skal synes synd i meg eller noe, men fordi jeg vil at folk skal skjønne hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde på den tiden. Noen har nok sett meg gråte på skolen og lurt på hvorfor jeg gråt. Andre har kanskje sett meg oppføre meg helt idiotisk med en syk latterkrampe eller noe og lurt på hva faen det feiler meg.

Sannheten er at svangerskapet mitt var langt ifra en dans på roser. Fysisk hadde jeg det helt fint, men psykisk derimot hadde jeg det ikke så bra.

Det hele begynte når jeg var litt over 2 måneder på vei. Jeg hadde den sommeren nettopp blitt ilag igjen med han jeg hadde vært ilag med i 1 år, men som ikke var faren til barnet i magen. Det var vanskelig for oss begge at det ikke var han som var faren, så i midten av august bestemte vi oss for å gå hver vår vei og avslutte forholdet for godt. Jeg fikk på nytt hjertet mitt knust. Jeg hadde vært igjennom kjærlighetssorg før, så viste det kom til å gå over etter hvert. Men dette viste seg å ta en helt annen vending enn jeg hadde tenkt meg. Som lyn fra klar himmel la det seg ett mørke over meg. Det var som om jeg var i ett mørkt rom uten noen dør eller vinduer. Ingen vei ut. Noen kaller dette mørket for noe så fint som depresjon.

Hver dag var rene helvete. Jeg ville bare ligge i sengen min hele dagen å høre på musikk. Jeg ville ikke snakke med noen, jeg ville bare være helt alene. Ikke viste jeg hvorfor jeg var så lei meg heller. Jeg var kjempeglad for at jeg skulle bli mamma til en liten gutt, jeg hadde mange gode venner, min helt egen hest og verdens beste familie. Jeg hadde jo det perfekte livet, men fremdeles var jeg helt ødelagt innvendig.

Det er litt skummelt å tenke tilbake på, men jeg gråt faktisk hver eneste dag fra midten av august til slutten av november. Det gikk ikke en eneste dag uten at tårene rant ukontrollerbart. Noen dager gråt jeg meg gjennom hver eneste time hele dagen. Fra det øyeblikket jeg stod opp til det øyeblikket jeg falt i søvn.




Jeg prøvde hele tiden å skjule tårene så ingen skulle spørre meg hva det var, for helt ærlig så viste jeg det ikke selv engang. Tror jeg klarte å skjule det ganske bra, men de dagene hvor tårene rant ukontrollerbart igjennom hele dagen var det veldig vanskelig å skjule de på skolen. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk på do fordi jeg ikke klarte å holde tårene igjen.

En annen ting jeg enkelte dager gjorde for å skjule at jeg var depresiv var at jeg begynte å le ukontrollerbart. Dette må ha vært utrolig irriterende for de vennene mine som måtte oppleve dager med en sånn gal person. Men det var nok bare en forsvarsmekanisme fra min side.

Jeg var mange ganger bekymret over den lille i magen, og var redd for at det at jeg var så trist hele tiden skulle påvirke han. Prøvde alt jeg kunne for å få meg ut av depresjonen og se sola når det var sol, men «mørket» hadde altfor stor makt over meg.

Etter å ha vært i depresjon en stund, ville jeg bare bort fra den mentale smerten jeg følte inni meg. Jeg ville bare gå ut å drikke meg dritings og våkne opp i ei grøft eller noe. Dette kunne jeg så klart ikke gjøre når jeg hadde en liten baby inni meg. Jeg kunne aldri gjort noe lignende mot mitt eget barn.

Det kom til ett punkt hvor jeg ble så desperat etter fysisk smerte for å lindre de mentale smertene at jeg ønsket å skade meg selv. Den konstante stemmen i hodet mitt som fortalte meg hvor stygg og ubrukelig jeg var, gjorde det ikke akkurat lettere. Jeg ville til slutt ikke eksistere mer. Jeg ønsket ikke å dø, men jeg ville begynne å leve igjen i stedet for og bare eksistere i dette mørket hullet eller hva jeg skal kalle det.

Noen kvelder var hardere enn andre, og jeg fikk vell det man kan kalle mentale sammenbrudd. Under disse sammenbruddene var det ekstremt vanskelig å holde meg rolig og jeg var redd jeg kom til å gjøre noe jeg kom til å angre på. Desperat etter å få tilbake kontrollen prøvde jeg å få hjelp hos de to personene som jeg virkelig stolte på. Jeg nærmest skrek etter hjelp, men begge var for opptatt med egne ting. Da det ikke virket som om de kunne brydd seg mindre, ble det bare verre. Etter dette sluttet jeg helt med å prøve å få hjelp. Jeg sluttet å stole på folk og trakk meg unna folk. Jeg ville bare være alene.




Hver dag når jeg våknet ønsket jeg ikke annet enn å legge meg ned å sove igjen, men jeg viste at nå når jeg skulle bli mamma måtte jeg få fullført skolen så jeg kunne få meg en ordentlig jobb senere. Jeg klarte derfor å komme meg opp på skolen hver dag, noe jeg er veldig stolt over den dag i dag.

Jeg kom meg igjennom 3 og en halv måned i depresjon uten en eneste skramme. Hadde det ikke vært for den lille i magen vet jeg ikke hvordan det kunne gått, for hver dag var en kamp og det var den lille i magen som fikk meg til og aldri gi opp.

Jeg vil gjerne takke mine bestevenner Ester og Susanne for at dere alltid var der selv om jeg prøvde så hardt jeg kunne å skyve alle unna meg. Dere viste ikke om hvordan jeg hadde det innerst inne siden jeg aldri fortalte dere det, men dere var der for meg gjennom hele graviditeten, og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg vil også si unnskyld til min kjære mamma for at jeg var en utrolig dårlig datter på en tid hvor du kanskje trengte meg mest. Jeg var tom. Vet ikke hva mer jeg kan si enn det. Jeg hadde ikke energi til å gjøre mer enn det mest nødvendige. Jeg er så utrolig lei for at jeg gjorde ei vanskelig tid for deg enda vanskeligere enn den allerede var. Jeg elsker deg, mamman min<3

 Jeg kom meg heldigvis ut av depresjonen i god tid før Lucas kom til verden, og er nå verdens lykkeligste mamma. Det har vært et tungt skoleår, men jobber på spreng for å få karakter i alle fag.



 

8 kommentarer

Susanne Fløttkjær

11.05.2013 kl.23:24

Blir så trist når du skriv sånn her, og æ veit at du ikke har hatt d lett! E veldig glad for at du tør å sett ord på følelsen dine, for d kan gjør at du gir enda mer slipp på den tunge perioden! E så kjempestolt av dæ og alt du har oppnådd at ord ikke strekk til! Æ e så ubeskrivelig glad i dæ Karina, og æ unna dæ alt godt! Heldigvis ser framtida lys ut, og æ ska gjør mitt for å vær en del av den, for ei så god venninne som dæ finn man ikke rundt hver en sving! Va kjempekoselig hos dæ idag, og d må ikke bli så lenge t neste gang <3

Ida

11.05.2013 kl.23:33

For en flott og ærlig jente du er! Du er tankeorientert og vet hva dine tanker har vært innom, og hva du har følt. Vet veldig godt hvordan depresjon føles, og at man føler seg fanget i seg selv.. veldig glad for at du hadde en grunn til å leve, nemmelig Lucas! "alt skjer for en grunn" sier dem..jeg tror Lucas var din grunn :) Godt at ting har ordnet seg for deg nå og at ting er bedre. Jeg tror nok mammaen har hatt det tøft, men at hun forstår og tilgir<3 Lykke til videre!

Viktoria andersen

11.05.2013 kl.23:38

Huff! Det e forferdelig trist å les kordan du har hatt det karina! Du e ei go og sterk jent som verkeli kom se ut av dæ på en go måt. Håpa du aldri treng å opplev dæ sånn igjen, førr du e ei go ei <3 å. Lucas e utrulig heldig som har ei mamma som du, fantastiske <3 gla i de!

mulighetene

11.05.2013 kl.23:48

<3 Så tøft av deg å dele!

?Depresjon er ikke et tegn på svakhet, men et tegn på at du har vært sterk for lenge?!

Elisabeth

12.05.2013 kl.00:57

Hei.

Jeg vet hvordan det er å være deprimert. Det er ikke alltid man merker det selv. Noen merker det ikke før de er glad igjen og tenker bakover. Gjennom hele førsteåret mitt på videregående var jeg deprimert. Ikke helt sånn som seg, mer det at jeg gikk rundt og var sint og såret på samme tid og dette gikk utover vennene mine. Jeg var sint på en person og når har jeg heldigvis fått skyvet henne nok bort ifra meg til at jeg klarer å være glad igjen. Gjennom det første halvåret mitt på vg2 gikk jeg gjennom slutten av depresjonen, jeg var gladere enn før men fortsatt litt sint, såret og selvtillitten hadde nådd bånnen.

Så kort sagt vet veldig godt hvordan du hadde det og jeg vet også hvor godt det er å endelig være fri fra depresjon. Så lykke til videre :) <3

Therese<3

12.05.2013 kl.01:44

Uff...Dette er ikke godt å lese! Men du burde være stolt og fornøyd av deg selv, om måten du klarte deg gjennom det på! Storm before the calm... Du er kjempesterk og ikke minst superpen! Håper du forstår dette ordentlig om deg selv. Stå på videre! :)

Mamma te Karina <3

15.05.2013 kl.17:34

Alle har tunge stunder i løpet av livet og du har fått opplevd mye av det alt. Ikke bestandig lett å ha overskudd til å gjøre ting som man skulle gjort eller være sprudlende og glad bestandig.

Er veldig stolt av deg vennen og veeeldig glad i dæ <3

Tara Sofie

30.05.2013 kl.17:41

så sterkt å lese:) det er kjempe bra at du er blitt bedre nå og er blitt lykkelig :)

Skriv en ny kommentar

karinaoglillegutt

karinaoglillegutt

19, Bodø

Jeg er ei jente på 18 år som er bosatt i lille Bodø. 5.Mars 2013 fikk jeg min nydelige sønn Lucas Alexander. Jeg er alenemamma og her på bloggen kan dere lese om graviditeten min, hverdagen min som ung alenemamma og veien mot å få kroppen tilbake etter graviditeten :) Dere kan kontakte meg her på bloggen eller på e-post: Karina1995@hotmail.com.

Kategorier

Arkiv

hits